Etter at
Erik kom til verden, den lille skjønne gutten vår som er så veldig annerledes,
har jeg fått et forhold til det offentlige hjelpeapparatet. Jeg har nærkontakt
med opptil flere avdelinger i kommunen jeg bor i og jeg har nå god kjennskap
til støtteordninger; deriblant noe som heter pleiepenger. Dette har blitt
hverdagen vår nå. Vi må forholde oss til søknader, vedtak og avslag.
Jeg har jo tidligere fått med meg på nyhetene
at foreldre til utviklingshemmede barn har slitt, men så har jeg tidligere
kunnet slå av TV`n og tenke på noe annet. Nå står jeg med bena solid plantet
oppi det hele og opplever selv å føle på urettferdighet.
Vi lever
i et samfunn som på så mange måter er veldig effektivt synes jeg, så når jeg nå
har satt meg inn i de forskjellige støtte-ordninger som gjelder, så klarer jeg
ikke tenke annet enn: Herregud, så tungrodd og komplisert!
Vi som
får utviklingshemmede barn er unge, vi jobber, vi gir klingende skattekroner i
kommune-kassa, vi fortjener bedre enn dette.
Slik er det:
